Osteopatien ble grunnlagt i USA på slutten av 1800-tallet av legen Andrew Taylor Still. Profesjonen vokste frem i en tid da mange medisinske behandlinger hadde begrenset effekt og til tider var forbundet med stor risiko.
Still utviklet derfor et syn der grundig klinisk undersøkelse, tanker om samspillet mellom kroppens struktur og funksjon, samt pasientens samlede helsesituasjon, fikk en sentral plass. De manuelle teknikkene kom til å spille en viktig rolle, men de ble utviklet som en del av et bredere klinisk resonnement fremfor som frittstående metoder. Ifølge arkivene ved A.T. Still University Museum of Osteopathic Medicine formulerte Still sine grunnleggende ideer i løpet av 1870-tallet, og i 1892 grunnla han American School of Osteopathy i Kirksville, Missouri, den første organiserte utdanningen i osteopati. Grunnleggelsen av skolen innebar overgangen fra en individuell klinisk praksis til en organisert profesjon med strukturert utdanning.
I de påfølgende tiårene spredte osteopatien seg gjennom nye utdanninger, profesjonelle organisasjoner og internasjonale kontakter. En viktig person i den europeiske utviklingen var John Martin Littlejohn, som tidligere hadde studert hos Still i USA. Littlejohn kom til å vektlegge utdanning, vitenskapelig forankring og profesjonell organisering, noe som fikk stor betydning for osteopatiens videre utvikling i Europa.
I 1917 grunnla Littlejohn British School of Osteopathy i London, institusjonen som senere utviklet seg til UCO School of Osteopathy ved Health Sciences University. Den britiske utviklingen fikk over tid stor betydning for hvordan osteopati ble organisert og undervist i Europa og Australia. En viktig milepæl var Osteopaths Act 1993, som etablerte en lovfestet regulering av profesjonen i Storbritannia og ga General Osteopathic Council ansvar for register, utdanningsstandarder og profesjonsregulering.
I dag utøves og undervises osteopati i mange deler av verden. Ifølge internasjonale oversikter fra Osteopathic International Alliance anslås det at nærmere 200 000 klinikker verden over arbeider med osteopatisk behandling i omkring 46 land. Av disse utgjør cirka 79 000 osteopater med spesifikk osteopatisk utdanning, mens øvrige er leger med osteopatisk kompetanse; sistnevnte finnes hovedsakelig i USA. I Europa er den manuellmedisinske osteopatien særlig godt etablert, og en stor andel arbeider i land der profesjonen er statlig regulert eller anerkjent innen helse- og omsorgstjenesten.
I Norden har osteopatien utviklet seg gjennom både nasjonale utdanningsinstitusjoner og et voksende regionalt samarbeid. Et sentralt forum for dette er Nordic Osteopathic Alliance (NOA), hvor osteopatforbundene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige samarbeider om profesjonsutvikling, utdanningsstandarder og pasientsikkerhet. Med unntak av Sverige har samtlige nordiske land allerede innført nasjonal regulering av osteopati. Det nordiske samarbeidet har som mål å styrke profesjonens synlighet, harmonisere utdanningsnivåer og legge til rette for mobilitet for osteopater mellom landene.
Samlet sett innebærer dette at den som utdanner seg til osteopat i Sverige, blir en del av en internasjonal profesjon med global utbredelse, etablerte utdanningsmiljøer og en voksende forskningsaktivitet. Selv om profesjonen fremdeles er relativt liten i Sverige, inngår den i en større europeisk og internasjonal sammenheng der osteopatisk utdanning, klinisk praksis og profesjonsutvikling fortsetter å utvikle seg i dialog med forskning, utdanning og samfunnets behov.
