Kiropraktisk diagnostikk har som mål å identifisere årsaken til pasientens symptomer, men også å utelukke mer alvorlige tilstander. Vurderingen bygger på en kombinasjon av sykehistorie, klinisk undersøkelse og ved behov supplerende utredninger. Kiropraktoren arbeider ut fra et helhetssyn der både strukturelle og funksjonelle faktorer, samt pasientens individuelle forutsetninger, blir vurdert.
Med diagnostikk menes å fastslå om symptomene skyldes et ledd, en muskel, en nerve eller en annen struktur, og hvordan disse faktorene samvirker. Funksjonsnedsettelser kan oppstå som følge av nedsatt bevegelighet, økt bevegelighet, muskulær ubalanse eller endringer i vevskvalitet. Vurderingen handler derfor like mye om å identifisere områder der behandling er indisert, som å avgjøre hvor behandling bør unngås eller erstattes med andre tiltak.
En korrekt diagnose er avgjørende for at behandlingen skal være trygg og effektiv. Kiropraktoren gjør alltid en nytte-risiko-vurdering før valg av behandling, og ved behov henvises pasienten videre til annen helsepersonell.
Diagnostikken innledes med en grundig anamnese der pasientens sykehistorie gjennomgås. Her kartlegges symptomdebut, varighet, utvikling og eventuelle tidligere skader eller sykdommer. Kiropraktoren innhenter også informasjon om medisinbruk, arvelighet, arbeidsmiljø og livsstilsfaktorer.
En sentral del av anamnesen er å identifisere såkalte red flags (tegn på alvorlig patologi) og yellow flags (psykososiale faktorer som kan påvirke symptombildet eller prognosen). På denne måten vurderes det om plagene er egnet for kiropraktisk behandling eller krever videre utredning.
Undersøkelsen har som mål å bekrefte eller utelukke foreløpige hypoteser fra anamnesen og å fastslå en diagnose som kan ligge til grunn for behandling. Pasienten informeres kontinuerlig underveis i undersøkelsen for å skape trygghet og delaktighet.
Kliniske undersøkelser omfatter:
Undersøkelsen kan starte sentralt, ved ryggraden, og deretter utvides til perifere ledd og muskler. Hvis symptomene er tydelig lokaliserte (f.eks. en akutt idrettsskade), fokuseres undersøkelsen innledningsvis på det området.
Undersøkelsen kan starte sentralt, ved ryggraden, og deretter utvides til perifere ledd og muskler. Hvis symptomene er tydelig lokaliserte (f.eks. en akutt idrettsskade), fokuseres undersøkelsen innledningsvis på det området.
Når anamnese og undersøkelse er gjennomført, stiller kiropraktoren en diagnose som ofte beskriver både strukturelle og funksjonelle aspekter ved pasientens plager. Ut fra dette utarbeides en behandlingsplan som tilpasses pasientens aktuelle behov, helsetilstand og hvor i helingsprosessen plagene befinner seg (akutte, subakutte eller langvarige).
Hvis undersøkelsen viser tegn til tilstander som ikke egner seg for behandling hos kiropraktor, eller der annen helsehjelp er mer hensiktsmessig, henvises pasienten videre. På denne måten blir diagnostikken både et grunnlag for behandling og et viktig ledd i å sikre pasientsikkerheten.
Oppsummering av diagnostiske metoder:
Undersøkelsen kan starte sentralt, ved ryggraden, og deretter utvides til perifere ledd og muskler. Hvis symptomene er tydelig lokaliserte (f.eks. en akutt idrettsskade), fokuseres undersøkelsen innledningsvis på det området.
Undersøkelsen kan innledes sentralt, ved ryggraden, og deretter utvides til perifere ledd og muskler. Hvis symptomene er tydelig lokaliserte (f.eks. en akutt idrettsskade), fokuseres undersøkelsen initialt på det området.
