Oakley Smith ble født 19. januar 1880 i West Branch, Iowa. Moren hans, Ann Beeson Smith, og faren hans, Robert Barkington Smith, drev en større gård i utkanten av byen. I familien fantes også Oakleys to eldre brødre, Ralph og Horton. I fireårsalderen ble Oakley rammet av skarlagensfeber, noe som kom til å prege resten av oppveksten hans, men også innebære at Smith etter hvert interesserte seg for medisin. Disse medisinstudiene kom til å spille en viktig rolle for skapelsen av en helt ny profesjon: naprapatien.
«…» Under behandlingen hos Dr. D. D. Palmer, grunnleggeren av kiropraktikken, ble Oakley interessert i behandlingsmetodene, noe som førte til at han selv valgte å utdanne seg til kiropraktor. Denne utdanningen varte i 6 dager og besto i observasjon av Palmer når han behandlet pasienter. Etter dette fikk Oakley et diplom i kiropraktikk.
Oakley Smith var skuffet over at han ikke ble helt bra av behandlingen, og våknet, ifølge ham selv, den 1. februar 1899 med tanken: «Hvis ingen andre kan finne ut hva som er galt med meg og kurere meg, så får jeg gjøre det selv».
Høsten 1899 ble Smith tatt opp ved og begynte å studere på The Medical School, University of Iowa. Han var tatt opp som spesialstudent der, da han kun studerte anatomi, fysiologi og disseksjon. Han var også til stede og førte notater i histologi og patologi, samt deltok ved 300 kirurgiske operasjoner. Her innså Smith viktigheten av systematiske studier og grundig dokumentasjon, noe som senere kom til å påvirke måten han selv planla og drev utdanning på.
Smiths eldre bror Horton studerte også ved universitetet, og i denne perioden instruerte Smith broren sin i hvordan han skulle bruke manipulasjonsgrep for å få ulike effekter på ryggen hans og på helsetilstanden hans. Smith fikk behandlinger av broren hver dag i en tremånedersperiode, og resultatene var svært gode. Smith lyktes dermed, ved hjelp av broren, med å kurere seg selv. «…»
Da Smith avsluttet studiene sine i 1901, begynte han å eksperimentere med ulike teknikker, men utviklet også forklaringsmodeller for både bakenforliggende årsaker til smerte og sykdom, og for behandlingseffektene teknikkene hans ga. Han behandlet familien sin, vennene sine og naboene sine, og skapte på den måten en bred erfaring.
Smith hadde på denne tiden to klinikker, én i Iowa City og én i nærliggende Cedar Rapids. Han var hovedsakelig interessert i å lære mer og utvikle teknikker, og derfor tok han ennå ikke betalt for behandlingene sine.
Flere av Smiths pasienter ble interessert i teknikkene han hadde utviklet, og det gjorde at han begynte å organisere undervisning med grupper av studenter. Etter hvert ble måten han jobbet på uten betaling uholdbar, og han avviklet de to klinikkene han hadde for å åpne en ny i Chicago. Der ble Smiths behandlingsmetoder en suksess, og mange pasienter søkte seg til klinikkene hans. Etter en tid valgte Smith å gjenoppta søken etter kunnskap, og denne gangen gjorde han det ved å reise til Europa, hvor han blant annet besøkte England, Holland og Sverige, for så å bli værende og tilbringe mest tid i tsjekkiske Böhmen. Der ble han sommeren 1902, og da han reiste hjem igjen, tok han med seg både inspirasjon og det man der kalte «the Bohemian Thrust», eller som den også ble omtalt, «napravit thrust» – en behandlingsteknikk der man med raske håndgrep – thruster – gjenopprettet funksjon og bevegelighet i ryggradens ledd. Det tsjekkiske ordet napravit står for «å korrigere». Denne reisen førte sannsynligvis senere til at Smith valgte å kalle profesjonen han kom til å skape for naprapati. Napravit fikk bli første del av ordet, og greske «pathos», lidelse eller følelse, ble den andre delen. Naprapati kom altså til å stå for å «korrigere lidelse».
Etter hjemkomsten begynte Smith å samarbeide med Dr. Solon Langworthy, kiropraktor, oppfinner og forlegger, og Dr. Minora Paxon, den første kvinnen i Illinois som fikk lisens som kiropraktor. Langworthy startet «American School of Chiropractic and Nature Cure» i Cedar Rapids i 1903, en skole som direkte konkurrerte med Palmers skole i kiropraktikk. Smith og Paxon sluttet seg til Langworthy, og de tre utviklet utdanningen ved skolen sammen. Skolen var den første som kombinerte manipulative teknikker med andre teknikker, som for eksempel massasje. Dette kom senere også til en viss grad å prege Smiths utvikling av naprapatien. «…»
Oakley Smith var skuffet over at han ikke ble helt bra av behandlingen, og våknet, ifølge ham selv, den 1. februar 1899 med tanken: «Hvis ingen andre kan finne ut hva som er galt med meg og kurere meg, så får jeg gjøre det selv».
Høsten 1899 ble Smith tatt opp ved og begynte å studere på The Medical School, University of Iowa. Han var tatt opp som spesialstudent der, da han kun studerte anatomi, fysiologi og disseksjon. Han var også til stede og førte notater i histologi og patologi, samt deltok ved 300 kirurgiske operasjoner. Her innså Smith viktigheten av systematiske studier og grundig dokumentasjon, noe som senere kom til å påvirke måten han selv planla og drev utdanning på.
Smiths eldre bror Horton studerte også ved universitetet, og i denne perioden instruerte Smith broren sin i hvordan han skulle bruke manipulasjonsgrep for å få ulike effekter på ryggen hans og på helsetilstanden hans. Smith fikk behandlinger av broren hver dag i en tremånedersperiode, og resultatene var svært gode. Smith lyktes dermed, ved hjelp av broren, med å kurere seg selv. «…»
Da Smith avsluttet studiene sine i 1901, begynte han å eksperimentere med ulike teknikker, men utviklet også forklaringsmodeller for både bakenforliggende årsaker til smerte og sykdom, og for behandlingseffektene teknikkene hans ga. Han behandlet familien sin, vennene sine og naboene sine, og skapte på den måten en bred erfaring.
Smith hadde på denne tiden to klinikker, én i Iowa City og én i nærliggende Cedar Rapids. Han var hovedsakelig interessert i å lære mer og utvikle teknikker, og derfor tok han ennå ikke betalt for behandlingene sine.
Dr. Smith hadde gjennom hele sin virksomhet frem til da vært interessert i å finne årsaken til pasientenes plager. Smith var jo opprinnelig kiropraktor, og han strebet etter å bevise subluksasjonsteoriens riktighet ved å finne opp flere instrumenter for å påvise hvordan ryggvirvler delvis kunne gå ut av ledd. Under disse studiene ble Smith kritisk til Palmers subluksasjonsteori, da han med sin forskning snarere påviste at ryggvirvler slett ikke kunne gå ut av ledd på den måten som tidligere var beskrevet. Smith begynte da å lete etter andre årsaker til plagene og innledet forskning med denne innretningen for alvor i 1905.
Ifølge Smith selv gjorde han oppdagelsen som førte til skapelsen av profesjonen naprapati den 16. november 1905, klokken 23.45. Under disseksjon av et preparat hadde Smith tatt en vevsprøve fra ryggraden og strukturene som omgir ryggradens ledd. Vevsprøven inneholdt også leddbåndene som omgir leddene, og det var nettopp dette Smith var interessert i. I mikroskopet så han arrvev i leddbåndene som hadde vokst sammen med og påvirket nærliggende nerver, arterier og vener. Smith innså umiddelbart at oppdagelsen var banebrytende; dette kunne jo være svaret på det han hadde lett etter – en årsak til smerten pasientene søkte ham for. Han ble ifølge eget utsagn så lykkelig at han «danset en jig» for seg selv. Funnet han hadde gjort, førte senere frem til teoriene som lå til grunn for naprapatien, ligatite-teoriene. I årene frem til 1907 skrev Smith ned sine forskningsresultater, men publiserte dem ikke før i 1919 i The Connective Tissue Monograph: Naprapathic Connectivology vol I.
I årene 1904–1905 skrev Smith boken som skulle bli den første egentlige læreboken i manuell medisin, Modernized Chiropractic.
Boken ble utgitt i 1905 og ble senere supplert med et 16-siders tillegg som beskrev utviklingen av naprapatien, «Naprapathy Genetics: Being a study of the origin and development of Naprapathy».
I boken presenterte Smith ikke bare sine teorier om ligatites, som han bygde grunnideen som kom til å prege naprapatien på, men også hvordan man skulle organisere klinikken sin og sin måte å undersøke og behandle pasientene på for å drive god pleie. Modernized Chiropractic var en banebrytende bok på mange måter. Blant mye annet var den faktisk den første virkelige dokumentasjonen innen kiropraktikk og manuell medisin. Men den var egentlig ikke å betrakte som kiropraktikk, men «Modernized Chiropractic», og skulle ifølge Smith ses på som noe nytt – det han egentlig beskrev var jo naprapati, selv om ikke det navnet var tatt ennå. Forfatteren nevner ikke Palmer og teknikkene han lærte bort, men tilskriver i stedet disse teknikkene napravit og de bøhmiske innvandrerne. I boken finnes det blant annet et bilde av en innvandrer fra Böhmen som behandler en landsmann med nettopp de teknikkene som Palmer hevdet at han var først med.
For å gi et historisk perspektiv på dette, var denne regionen i USA, der både Smith og Palmer var virksomme, et område med mye innvandring fra nettopp Böhmen, noe som gjør det mer enn sannsynlig at både Smith og Palmer faktisk ble inspirert av disse personene. Forfatterne av Modernized Chiropractic hevder at napravit er en av grunnpilarene også for kiropraktikken.
Modernized Chiropractic ga også den første referansen til det man i dag kaller bevegelsespalpasjon – å undersøke kroppen og leddene i dynamisk bevegelse i stedet for i hvile. Smith så leddene i ryggen som om de hadde et normalt bevegelsesomfang og en normal bevegelsesakse. Disse referansene til ryggradsdynamikk ligger til grunn for mye innen manuell medisin i dag. Røttene til teoriene om viktigheten av dynamisk bevegelse kommer altså fra Smith, noe flere fremstående forskere senere har bekreftet.
Å utøve manuell medisin i denne tidsperioden var ikke alltid enkelt. Det tradisjonelle medisinske etablissementet var kritisk til all komplementær medisin, og representantene for de ulike grenene, for eksempel manuell medisin, måtte kjempe hardt for å befeste sine disipliner.
Holdningen representantene for den tradisjonelle medisinen hadde, førte til at kiropraktorene ble anklaget for å drive ulovlig virksomhet – man hevdet at de drev medisin uten lisens. Kiropraktorene selv hevdet at virksomheten deres var noe helt annet, nemlig kiropraktikk, og at forskjellene mellom det de gjorde og tradisjonell medisin var store. De skolemedisinske representantene førte anklagen sin mot kiropraktorene til rettssak. For å påvise forskjellene mellom kiropraktikk og tradisjonell medisin, brukte kiropraktorenes advokater Modernized Chiropractic i rettssaken, dette til tross for at kiropraktorene fra begynnelsen ikke på noen måte anerkjente verken Dr. Smith eller læreboken hans. Representantene for kiropraktikken vant rettssaken og kunne fortsette å praktisere som før.
Smiths utgave av Modernized Chiropractic fikk Palmer til å komme ut med en lærebok noen uker etter at Modernized Chiropractic ble publisert. Boken het The Chiropractor.
Smiths bok, Modernized Chiropractic, ble utgitt i ny utgave i 2007 under navnet The History of Naprapathic Medicine, med Naprapathögskolan i Stockholm som initiativtaker og i samarbeid med National College of Naprapathic Medicine, Chicago.
Allerede i den korte tiden Smith utdannet seg til kiropraktor hos Palmer sent i 1899, hadde han tanker om hvordan man kunne drive utdanning på en annen måte, med de nye oppdagelsene han hadde gjort som grunnlag. Smith startet derfor Chicago College of Naprapathy i 1907 på South Marshfield Avenue i Chicago.
Opptaket til utdanningen skjedde to ganger i året, og kvinner og menn ble akseptert på like vilkår, noe som var svært uvanlig i 1907.
Utdanningen var toårig og omfattet, i tillegg til naprapati, de basismedisinske fagene som finnes også i dagens naprapatutdanning. Anatomi ble ansett som spesielt viktig, og på dette området ble det gitt over 1000 timer undervisning i løpet av disse to årene. Tilsvarende tid for medisinstudenter var på den tiden 700 timer.
Smith var svært nøye med at utdanningen skulle være organisert på en god måte, og at hvert område skulle være dekket av egnet kurslitteratur. Hans egen bok, Modernized Chiropractic, hadde naturligvis en fremtredende plass i den teoretiske og praktiske undervisningen innen naprapati.
Studentene gjennomførte sin kliniske praksis ved Cook County Hospital i Chicago, som lå bare fem minutter fra skolen. Her ble de avhørt og gjennomførte praksis sammen med legene. Dette tyder på at de allerede da var akseptert for sin kunnskap utenfor sin egen krets.
Smith fortsatte å arbeide med forskningen sin samtidig som han underviste ved skolen. Han startet en rekke mindre skoler med mål om å spre naprapati, men også for å øke kunnskapen om og tilliten til naprapati i det eksisterende helsevesenet. Andre verdenskrig førte til store endringer i samfunnet, også for Smith og studentene hans. Krigen gjorde at undervisningen ble lagt til kveldstid.
I 1917 ga Smith ut enda en bok, Naprapathic Chartology, der han beskrev hvordan naprapater undersøker, journalfører funn, diagnostiserer pasientens plager og hvordan plagene skal behandles. Chartologien, systemet for å nedtegne undersøkelsesfunn og behandling, var unikt for naprapatien.
I 1949 oppsto det interne stridigheter mellom enkelte naprapater og den etablerte skolen. Harald Swanstrom, naprapat og leder for den veletablerte yrkesorganisasjonen American Naprapathy Association, ønsket at utdanningen skulle være lengre og mer omfattende. Å utvikle programmet og gi det mer innhold ville styrke naprapatenes troverdighet og kompetanse, noe som igjen ville skape forutsetninger for at naprapater kunne få egen autorisasjon.
Smith mente ikke at det var nødvendig med autorisasjon, da han anså at naprapater ikke drev med medisin på samme måte som for eksempel leger. Dette kan i et historisk lys virke merkelig, ettersom Smith selv var en drivkraft tidlig på 1900-tallet for å få på plass en egen autorisasjon for kiropraktorer. Resultatet av stridighetene og de delte meningene ble at det ble opprettet en konkurrerende skole, National College of Naprapathy (NCN). De to skolene eksisterte side om side gjennom 50- og 60-tallet. Da Smith døde i 1967, 87 år gammel, mistet skolen hans mange studenter, og de to skolene ble derfor slått sammen. Sammen dannet de Chicago National College of Naprapathy, som fremdeles utdanner naprapater i dag, men under navnet National College of Naprapathic Medicine.
I 1988 var naprapatien nær ved å få egen autorisasjon i USA. Alt var klart, og myndighetene hadde gitt grønt lys for å godkjenne naprapatenes autorisasjon. Lobbyister fra legeforeningen klarte imidlertid å snu flertallet av stemmene, og forslaget ble nedstemt. I tillegg ble det bestemt at det kun var kiropraktorer, osteopater og leger som fikk utøve naprapati. Skolen i Chicago ble midlertidig stengt på grunn av denne beslutningen. Naprapatene kjempet for retten til å utøve yrket sitt. Etter flere juridiske prosesser vant naprapatene til slutt kampen, og i 1992 åpnet skolen på nytt, og naprapatene fikk egen autorisasjon i Illinois.
Opptaket til utdanningen skjedde to ganger i året, og kvinner og menn ble akseptert på like vilkår, noe som var svært uvanlig i 1907.
Utdanningen var toårig og omfattet, i tillegg til naprapati, de basismedisinske fagene som finnes også i dagens naprapatutdanning. Anatomi ble ansett som spesielt viktig, og på dette området ble det gitt over 1000 timer undervisning i løpet av disse to årene. Tilsvarende tid for medisinstudenter var på den tiden 700 timer.
Smith var svært nøye med at utdanningen skulle være godt organisert og at hvert område skulle være dekket av egnet kurslitteratur. Hans egen bok, Modernized Chiropractic, hadde naturligvis en fremtredende plass i den teoretiske og praktiske undervisningen innen naprapati.
Studentene gjennomførte sin kliniske praksis ved Cook County Hospital i Chicago, som lå bare fem minutter fra skolen. Her ble de eksaminert og gjennomførte praksis sammen med legene. Dette tyder på at de allerede da var akseptert for sin kunnskap utenfor egen krets.
