Vi har gjennomført vår første eksamen i revmatologi, og resultatene er klare. Kurset var både interessant og lærerikt, selv om enkelte deler kanskje kunne vært noe mer komprimert. Som alltid er det en utfordring å avgjøre hva som er mest relevant for ens fremtidige arbeid, spesielt siden alle tar til seg kunnskap på ulike måter og opplever læring forskjellig.

Jeg har nå begynt på mitt femte semester av totalt åtte, og noen ganger føles det som om det var i går jeg startet på utdanningen. Samtidig merker jeg tydelig hvordan jeg har utviklet meg, både som student og som person. Utdanningen har virkelig formet meg på mange måter, og det føles spennende å være midt i denne reisen, selv om den til tider er intens.

Studiet har virkelig skutt fart nå med kurs i manipulasjonsteknikker, idrettsmedisin og klinikkpraksis på timeplanen. Det er utrolig givende, men av og til også frustrerende når man innser hvor mye mer det er å lære. Selv om vi stadig utvikler oss, er det tydelig at læring innen vårt fagfelt er en livslang prosess. Det er så mye å ta innover seg, og det krever både fokus og tålmodighet. Dessverre opplever jeg at tiden til restitusjon ikke alltid blir slik man skulle ønske eller trenge – det er vanskelig å finne balansen.

På en lysere note har vi nylig gjennomført fadderuken for førsteårsstudentene. På fredag var det fadderpub, der de nye studentene bød på en obligatorisk danseoppvisning. Det var fantastisk å se hvor sterkt samholdet er, på tvers av alder og klassetrinn. Det er virkelig et herlig fellesskap som preger hele utdanningen, og det er noe jeg setter enormt stor pris på.

Nå ser jeg frem til hva resten av semesteret har å by på, samtidig som jeg prøver å finne den viktige balansen mellom studier og restitusjon. Reisen fortsetter, og jeg er takknemlig for alt jeg lærer underveis.

Anneli Karlsson

‍