Naprapatbehandling kan rettes direkte mot strukturen eller funksjonen som gir pasientens symptomer, eller indirekte mot områder som i sin tur påvirker den. Hvordan naprapaten kombinerer de ulike teknikkene, avgjøres av den kliniske vurderingen og pasientens individuelle forutsetninger. To personer med de samme symptomene kan derfor bli behandlet på ulike måter.
Ved valg av behandling vurderer naprapaten også eventuelle risikoer for den enkelte pasienten, ut fra anamnese, undersøkelse og klinisk vurdering. Noen ganger trengs supplerende undersøkelser for å stille diagnosen eller avgjøre om en bestemt behandling er egnet.
Naprapaten tar i tillegg hensyn til hvor i helingsforløpet pasienten befinner seg, for eksempel i akutt eller subakutt fase, om plagene er tilbakevendende og om det foreligger en underliggende patologi. De fleste skader har et naturlig helingsforløp dersom kroppens evne til å lege seg selv er intakt. Hvis den ikke er det, bør behandling og rehabilitering settes inn i tide. Behandlingen trenger derfor ikke å være lik fra gang til gang, heller ikke ved samme skade.
Behandlingsplanen bygger blant annet på hvilken struktur som er skadet, hvilken funksjonsendring som foreligger, skadens omfang, symptomenes intensitet, den generelle fysiske og psykiske helsetilstanden og individets forutsetninger. Naprapaten kombinerer teknikker som manipulasjon, mobilisering, nervemobilisering og bløtvevsbehandling, og supplerer vanligvis med trenings- eller rehabiliteringsprogram og ved behov ergonomisk rådgivning. Målet er en balanse mellom bevegelighet, styrke og koordinasjon.
Ved manipulasjonsbehandling plasserer naprapaten hendene mot et valgt kontaktpunkt i forhold til leddet som skal behandles, og utfører deretter en rask bevegelse. Bevegelsen går ut over leddets fysiologiske bevegelighet, men uten å overskride det anatomiske ytterpunktet.
Hensikten er å tøye leddnært bindevev og muskler og normalisere funksjonen i leddene i ryggen og ekstremitetene.
Mobilisering er en manuell teknikk der naprapaten beveger leddet én eller flere ganger innenfor eller ved den passive fysiologiske bevegelsesgrensen, uten noen rask impuls. Hensikten er den samme som ved manipulasjon: å tøye leddnært bindevev og muskler og gjenopprette leddets funksjon og bevegelighet, og dermed funksjonen i omkringliggende bindevev, muskler og nerver.
Naprapatiens grunnlegger Oakley Smith kombinerte allerede fra starten manipulasjon med mobilisering, og dette har preget naprapatien siden. De første mobiliseringsteknikkene var stout- og thrillteknikken. I begge tilpasser naprapaten trykket etter motstanden og retningen i den innskrenkede bevegelsen. Trykket holdes i omtrent 20 sekunder, reduseres like lenge og tas deretter opp igjen – i stoutteknikken som et kontinuerlig trykk og i thrillteknikken som rytmiske støt eller tøyninger.
I dag brukes også muskelenergiteknikk (MET) og postisometrisk relaksasjon (PIR). Ved MET føres leddet til ytterstillingen, der naprapaten fikserer segmentet mens pasienten gjør et lite muskulært motarbeid i motsatt retning av den innskrenkede bevegelsen. Ved PIR gjør pasienten i stedet ikke noe bevisst motarbeid, men ser i ulike retninger og puster inn og ut etter instruksjoner, slik at vevet som opprettholder bevegelsesinnskrenkningen, slapper av.
Effekten forklares gjerne med Golgis seneorgan, som reagerer på tøyning og hemmer muskelens spenning. Når muskelen spennes i en allerede uttøyd stilling, stimuleres seneorganene, muskelen slapper av, og bevegelsen kan tas ut ytterligere.
Nervemobilisering brukes for å mobilisere nervesystemets ulike deler. Hensikten er at nerveplekser, nerverøtter og perifere nerver skal kunne bevege seg normalt i forhold til omkringliggende strukturer som leddbånd, muskler og skjelett, slik at nerver, muskler og bindevev kan samspille.
En form for nervemobilisering ble brukt tidlig i naprapatien, ved tilstander der man mente at nerveroten hadde vokst sammen med nerverotskjeden, for eksempel etter en skiveskade. Teknikken kan delvis sammenlignes med dagens såkalte tensioner-teknikker. I dag brukes nervemobilisering av flere yrkesgrupper innen manuell medisin.
Et myofascielt triggerpunkt er et overfølsomt punkt i en stram streng av muskelfibre. Det gir lokal smerte, men også en typisk utstråling av smerte til en annen del av kroppen.
Behandlingen har som mål å få den stramme muskelfiberstrengen til å slappe av, med tøynings- og avspenningsteknikker og gjennom refleksene som trykk og berøring har på smerte. Hvorfor strengen oppstår, er ikke helt klarlagt. Ifølge én teori skyldes den en ond sirkel der energimangel gjør at muskelfibrene ikke klarer å slippe sammentrekningen, ifølge en annen en skade på cellenivå der kalsium lekker ut og holder muskelcellen aktivert. I begge tilfeller tøyer naprapaten ut muskelfibrene for å bryte den onde sirkelen.
Vanlige teknikker er muskelpressur, tøyning etter PNF, INF og PIR, massasje og såkalt dry needling. Avhengig av hva som har forårsaket triggerpunktene, kan de også påvirkes indirekte, og noen ganger direkte, med manipulasjon, mobilisering og nervemobilisering.
Uttøyning brukes for å påvirke bindevevets og musklenes funksjon, spenning og elastisitet og dermed indirekte leddenes bevegelighet. Hensikten er å øke eller opprettholde bevegeligheten, redusere muskelspenningen og øke sirkulasjonen.
Den vanligste metoden i naprapatien er PNF (proprioseptiv nevromuskulær fasilitering). Muskelen tøyes til en ytterstilling uten smerte, leddet fikseres, og pasienten spenner muskelen statisk i 6–10 sekunder. Deretter slapper muskelen av og tøyes til en ny ytterstilling, vanligvis tre til fem ganger. Avspenningen forklares gjerne med Golgis seneorgan, som hemmer muskelens spenning.
Ved INF (inhiberende nevromuskulær fasilitering) arbeider pasienten i stedet statisk med den motsatte muskelen, antagonisten, noe som gir en refleksmessig avspenning gjennom såkalt resiprok inhibering. Aktiv PNF kombinerer PNF og INF. Den samlede effekten av uttøyning er ennå ikke vitenskapelig klarlagt, fordi forskningen er begrenset.
Massasje er den grunnleggende formen for behandling av bindevev og støttevev i naprapatien. Med trykk og tøyning bearbeides vevet for å øke sirkulasjonen og redusere smerte og spenning.
Naprapater bruker først og fremst klassisk massasje med stryk (effleurage), elting (petrissage), friksjoner, kanting og saksing. Smertelindringen forklares blant annet med den såkalte portteorien (gate control theory): Massasjen påvirker trykk- og berøringsreseptorer, og signalene fra dem demper smertesignalene i ryggmargen på vei til hjernen. Det finnes også teorier om at kroppens eget hormon oksytocin bidrar til økt velvære.
Naprapater bruker også dype tverrfriksjoner (DTF), som antas å kunne påvirke sammenvoksninger og bindevevsarr i bindevev og støttevev. Hensikten er å starte en ny helingsprosess som motvirker at et nytt arr svekker funksjonen. Behandlingen bør kombineres med rehabilitering.
