Naprapatisk funksjonell diagnostikk bygger på grunntanken om at hvis en bevegelsesdysfunksjon i ryggraden eller i de perifere leddene vedvarer, må det være noe som opprettholder denne dysfunksjonen. I motsatt fall ville funksjonen normalisert seg spontant og ikke gitt opphav til noen kliniske symptomer.
Med en bevegelsesdysfunksjon menes enten en hypomobilitet (nedsatt bevegelighet) eller en hypermobilitet (økt bevegelighet), og ifølge naprapatien kan dette forårsakes av ligamentforkortninger eller ligamentskader, en økt eller minsket muskeltonus, fibrotisering av bindevev, intraartikulære adhesjoner, arrvev, fragmenter av løse legemer, bruskerosjoner samt diskogene skader m.m., det vil si forandringer i bindevevet (connective tissue).
En unormal tilstand i bindevev og muskler hindrer leddflatene i å bevege seg i én eller flere retninger. Forholdet kan også være omvendt, det vil si at en uttøyning av disse vevene kan føre til en økt bevegelighet i leddet eller skape en ustabilitet. Det er derfor like viktig å identifisere områder der bevegelsesøkende behandling skal unngås, som å identifisere områder der slik behandling er indisert. Det affiserte leddet skal av og til behandles med bevegelsesøkende teknikker og av og til med stabiliserende teknikker.
Viktigheten av en korrekt diagnose ble påpekt tidlig innen naprapatien, og evnen til å diagnostisere er av største viktighet. Selv om menneskeheten oppviser en generalitet, er hvert menneske unikt på sin måte, og derfor er det viktig å velge riktig terapi for hver pasient.
Naprapaten tilstreber å optimere funksjonen i ledd, muskler og nerver med hensyn tatt til individets forutsetninger.
Naprapaten undersøker bindevev, muskler og nerver på ulike måter; alt fra en detaljert anamnese (sykehistorie), gjengse ortopediske og nevrologiske tester til en naprapatisk undersøkelse av ryggraden og/eller de perifere leddene, som inkluderer muskulære tester, funksjonelle nervetester samt leddspesifikke bevegelsestester. Hvis utfyllende undersøkelser er nødvendig, henviser naprapaten videre til andre behandlere innen helse- og omsorgstjenesten.
Når en pasient skal vurderes, starter naprapaten alltid undersøkelsen med å lytte til pasientens sykehistorie, anamnese. Formålet med anamnesen er å danne seg et bilde av hva pasienten søker hjelp for, og hva som kan forårsake pasientens symptomer.
Naprapaten er også observant på eventuelle differensialdiagnoser til symptomene, samt mulige kontraindikasjoner for behandling. Under anamneseopptaket skjer en første vurdering av pasientens allmenntilstand, som senere suppleres ved den kliniske undersøkelsen.
Naprapaten lytter til pasientens beskrivelse av sykdommen og stiller deretter utfyllende spørsmål for å få dypere informasjon om problemet basert på det pasienten har fortalt. Dette inkluderer også spørsmål av differensialdiagnostisk karakter, samt identifisering av såkalte «red flags» (alvorlig patologi) og «yellow flags» (psykososiale faktorer) som kan påvirke symptombildet.
Finnes det en tydelig oppkomstmekanisme som kan settes i sammenheng med symptomdebuten, eller er det en gradvis debut av symptomene? Har symptomene forekommet tidligere? Finnes det andre tidligere nevromuskuloskeletale plager eller sykdommer som kan bidra til symptomutviklingen? Medisinerer pasienten? Foreligger det arvelighet for plagene? Har utredninger og behandlinger blitt utført tidligere? Det er også viktig å få klarhet i når, hvor, hvordan og hvor lenge problemet har eksistert. Disse og lignende spørsmål stilles ved det første besøket. Avhengig av hvor lenge pasienten har hatt symptomene, klassifiseres plagene som akutte, subakutte eller langvarige, noe som påvirker valget av behandlingsstrategi.
Naprapaten oppsummerer pasientens sykehistorie i forbindelse med anamnesen, noe som er en god måte å bekrefte at naprapaten virkelig har forstått hva pasienten plages av. Pasienten kan da supplere og korrigere dersom noe har blitt misforstått eller mangler før man går videre i undersøkelsen. Det er viktig for naprapaten å forstå de fysiske symptomene pasienten plages av, men også å forstå pasienten og hvordan pasienten opplever symptomene.
Naprapaten forklarer pasienten hva undersøkelsen innebærer og hva pasienten kan forvente. Det foregår en løpende kommunikasjon med pasienten under hele undersøkelsen, slik at det er mulig å gi tilbakemeldinger mens ulike tester utføres.
Undersøkelsen har som mål å bekrefte eller avkrefte den foreløpige diagnosen og den antatte årsaken til pasientens symptomer basert på sykehistorien, samt å avdekke eventuelle mistanker om patologi eller diagnoser som ikke er egnet for naprapatisk behandling. Målet med undersøkelsen er å stille en diagnose basert på sykehistorien og undersøkelsesresultatene, som danner grunnlaget for videre behandling.
Gjennom undersøkelsen og sykehistorien ønsker naprapaten primært å utrede om det foreligger alvorlig spinal patologi, nerverotssmerter eller radikulære smerter, eller om det dreier seg om et funksjonelt nevromuskuloskeletalt problem.
Naprapaten starter den funksjonelle og strukturelle undersøkelsen sentralt (nærmest ryggraden) for deretter å undersøke de perifere strukturene, med mindre det er åpenbart at skaden kun er perifert lokalisert med en tydelig oppståelsesmekanisme (f.eks. en overtråkk, muskelstrekk osv.). Jo bedre naprapaten er til å stille riktig diagnose, det vil si å finne årsaken til pasientens plager, desto mer presist blir valget av behandlingstiltak. Med riktig valg eller kombinasjon av manuelle teknikker blir behandlingen og tilhelingsprosessen optimal. Prognosen er naturligvis også avhengig av andre faktorer, som pasientens individuelle forutsetninger og ytre faktorer.
Naprapaten forsøker å fastslå om det foreligger en skade i en struktur (diskprolaps/diskprotrusjon, ligamentruptur, muskelruptur osv.), eller om strukturen har en endret funksjon som er årsaken til pasientens symptomer. Nedsatt funksjon kan føre til at en strukturell skade oppstår, enten lokalt eller i en annen del av det nevromuskuloskeletale systemet. Situasjonen kan også være omvendt, det vil si at en strukturell skade gir opphav til nedsatt funksjon i strukturer lokalt eller i en annen del av det nevromuskuloskeletale systemet, som da kan gi symptomer.
For å utrede hvilken struktur og/eller funksjon som skal behandles, det vil si hvilken behandlingsplan som er adekvat, gjennomfører naprapaten både strukturelle og funksjonelle tester. Undersøkelsen inkluderer konvensjonelle nevrologiske og ortopediske tester, naprapatiske bevegelsesspesifikke funksjonelle leddtester, muskulære tester og funksjonelle nervetester. Undersøkelsen omfatter både aktive og passive bevegelser.
Med den omfattende undersøkelsen som grunnlag stiller naprapaten en strukturell og/eller funksjonell diagnose og utarbeider deretter en behandlingsplan.
Opprinnelige naprapatiske undersøkelsesmetoder og modeller for kartlegging brukes fortsatt i noen grad, noe som betyr at dagens naprapati har tydelige historiske koblinger til «trippel C-prinsippet» som naprapatiens grunnlegger, Oakley Smith, introduserte.
