Hanna Amoah går sitt fjerde år på Naprapathögskolan og har vært i Costa Rica i to uker med organisasjonen «Hands with hearts» for å hjelpe barn med funksjonsvariasjoner. Vi har møtt henne og snakket om opplevelsen hennes.
Jeg følger en manuellterapeut på sosiale medier som hadde vært ute og reist med organisasjonen, og jeg syntes det hørtes spennende ut. Jeg lette opp nettsiden deres, og ved en tilfeldighet hadde de akkurat den dagen lagt ut et innlegg om at de søkte frivillige til Costa Rica i april.
De hjelper barn med ulike funksjonsnedsettelser som på grunn av sin geografiske eller økonomiske situasjon ikke har mulighet til å få den behandlingen de trenger. Det er en osteopat som har startet organisasjonen, så det er hovedsakelig osteopater som reiser dit som frivillige.
Hvis de frivillige ikke drar ut i regnskogen for å behandle disse barna, må familiene reise inn til hovedstaden for at barna skal få behandling. Reisen tar cirka 20 timer hver vei, og behandlingen varer bare i 30 minutter. Reisen innebærer vandring gjennom ulendt terreng, en båtreise over en elv og en lang busstur – alt dette med rullestol.
Barn med funksjonsnedsettelser blir gjemt bort hjemme og forsømt. Mange barn vi møtte hadde dessverre også blitt utsatt for seksuelle overgrep. Vanskeligheten med å forsvare seg gjør denne gruppen ekstremt utsatt. Politiet var hele tiden i beredskap mens vi var der, men da vi dro, dro dessverre også politiet.
Jeg følte hele tiden at dette er en reise jeg bare må gjøre! Derimot var jeg først usikker på om det ville være mulig siden det var midt i semesteret, men med litt flaks og planlegging kom jeg meg av gårde. Organisasjonen hadde ikke hatt noen naprapat tidligere, men etter en samtale der jeg fikk beskrive yrket vårt, ble jeg ønsket velkommen til å bli med.
Som naprapat i Sverige i dag jobber vi med en privilegert gruppe i samfunnet fordi vi er private, og derfor føltes en slik reise ekstra betydningsfull for meg.
Vi som naprapater har mye å bidra med for disse barna med vår kunnskap og våre hender. Vi kan ikke kurere sykdommene deres, men vi kan hjelpe med smertelindring og trening, og på den måten være med på å skape gode forutsetninger for at de skal nå sitt fulle potensial.
Jeg var nok ikke helt klar over hvor stor forskjell det var på osteopati og naprapati før jeg dro. Det fikk jeg lære «the hard way». Ofte så og kjente vi forskjellige ting og ville bruke ulike behandlingsmetoder. I begynnelsen var det vanskelig å gjøre meg selv og kunnskapen min rettferdig når jeg var alene med alle osteopatene. Etter noen dager kom en fysioterapeut, og da ble det litt lettere fordi vi hadde et mer likt syn og dermed kunne jobbe sammen.
Jeg jobbet mye med smertelindring og med å få i gang bevegelighet og styrke. Siden jeg bare møtte barna i en begrenset periode, var det viktig å gi råd til familiene som de kunne ta med seg videre etter at jeg hadde dratt. Et eksempel var en ung jente med cerebral parese som satt i rullestol og hadde vondt i hoftene. Hun satt konstant med bena i kors, og bare det å informere foreldrene om viktigheten av å endre og variere sittestillingen hennes i rullestolen, skapte et «aha»-øyeblikk for foreldrene, og jentas smerteproblematikk forsvant.
Kjærlighet til menneskene jeg fikk møte, til barna og til familiene. Kjærlighet til terapeutene og kollegene jeg ble kjent med og som jeg nå kaller vennene mine, men fremfor alt også kjærlighet til naprapatyrket.
Ja, absolutt! Det var en fantastisk opplevelse, men vi møtte også mange tunge og tragiske skjebner som jeg trenger tid til å bearbeide. Jeg ønsker også å samle mer kunnskap og erfaring før jeg reiser igjen, slik at jeg kan bidra enda mer.
Ja, virkelig. Det er et minne for livet!
Det jeg synes man bør ha med seg hvis man er interessert i å reise, er et åpent sinn. Det blir mange nye inntrykk, og det kan være overveldende å møte en helt ny pasientgruppe samtidig som man skal samarbeide med en helt annen yrkesgruppe som har andre teorier og metoder.
Vi var totalt 9 stykker som reiste fra 6 forskjellige land. Det var én fysioterapeut som var spesialisert på barn med funksjonsvariasjoner, seks osteopater og jeg som utdanner meg til naprapat.
Her befant vi oss ute i regnskogen. Selv om formålet med reisen hovedsakelig var å hjelpe barn med funksjonsvariasjoner, prøvde vi også å hjelpe andre som trengte det. I dette tilfellet var det en pappa som hadde vondt i et kne, som vi behandlet.
Her ser vi et barn som ble skilt fra moren sin som nyfødt. Han har måttet gipse begge bena på grunn av medfødte feilstillinger som er under korrigering. Siden bena var gipsede, fokuserte vi mest på å roe ned pasienten og jobbe med bevegelighet i overkroppen.
Her kan du lese mer om organisasjonen Hands with hearts
