Til stede ved åpningen var initiativtakeren til prosjektet, stortingsrepresentant og leder for Naprapathögskolans rådgivende styre, Yvonne Andersson.
Dette er Yvonnes brev fra åpningen av skolen «Björnen» i Kwamadule den 10. februar 2014.
Det er tid for åpning av skolen Björnen. Navnet ble bestemt ut fra hoveddonoren Naprapathögskolan, med undertegnerne Inger og Björn Berg. I den svenske delegasjonen var min ektemann Jan-Willy Andersson og vennene Maj-Britt og Kent Fager, som i byggeperioden har vært koordinatorer mellom Sverige og Tanzania. En prosjektgruppe i Handeni ble ledet av Kipojo, bestyrer for et IT-senter ved FPCT i Handeni, som også er født i masai-landsbyen Kwamadule. Gruppen besto av ledende personer fra barneskolen og kommuneledelsen.
Landroveren vår var pakket med gaver og folk som skulle være med på åpningen. Dessverre satte den seg fast i gjørma, og vi måtte gå noen kilometer til fots. Bilen kom seg løs, og snart fortsatte ferden. Vel fremme ble vi møtt av en vei formet av steiner og med mønstre foran skolebygningen. Det var den første bygningen i landsbyen som ikke var bygget av leire, med to klasserom og et lite lærerværelse, halvveis malt blå på forsiden. Klasserommene var fylt med nyproduserte skolepulter. Bak lå en mindre bygning med 7 toaletter – 3 for jenter, 3 for gutter og 1 for lærerne – de første toalettene i landsbyen. Ved siden av sto en stor vanntank, den første i landsbyen. Foran skolen var et rødt bånd spent opp; det skulle snart klippes! Rundt oss var det glade barn, smilende masaier, menn i dress og selvfølgelig de to nyansatte lærerne. Litt lenger unna rørte kvinner i store gryter over kullbål; masaihøvdingen hadde latt slakte en ku, og alle de fem hundre gjestene skulle få et måltid.
Skrått bak skolen er grunnmuren til en ny bygning staket ut. Masaiene innser selv at ingen utdannet lærer vil ønske å bli værende på skolen hvis det ikke finnes en akseptabel bolig tilgjengelig. Deres egne enkle leirhytter er ikke tilstrekkelige, veien mellom byen og landsbyen er lang og utilgjengelig, og lærerne må dessuten holde et øye med skolen. Nå ønsker de hjelp til å bygge en bolig for lærerne som skal tjenestegjøre, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Lærerne må bo og leve nær skolen.
Mama Sarah, den kvinnelige lederen i landsbyen, omfavnet meg, og jeg var velkommen. Hun viste hvordan kirken hadde sørget for to store telt og plaststoler til åpningen. Regnet skulle ikke få ødelegge stemningen. Overalt sto barn i skoleuniformene sine, noe som er påbudt i Tanzania. De sang i ulike kor og klappet i hendene, til tross for at talene varte i timevis. Det er en stor dag med representanter fra mange hold. Vi fra Sverige som har skaffet penger og støtte, guvernøren for distriktet, og ledere fra region og kommune. Selvfølgelig også ledere fra nærliggende masai-landsbyer og fra barneskolen i Handeni.
Velkomsten var imponerende, og de 126 innskrevne elevene var lykkelige. I åpningstalen min fortalte jeg om hva som hadde skjedd. Om da jeg for et år siden kom til landsbyen i forbindelse med en studiereise og ble berørt av behovet for skolen som masaiene etterspurte. Jeg lovet å reise hjem og søke etter donorer, masaiene lovet å bygge skolen, Kipojo lovet å være prosjektleder, og guvernøren, DC, lovet å sørge for gode lærere. Alle har gjort det de lovet! Jeg fortalte om hoveddonoren som var representert ved Björn Berg, om bjørnen og verdenskartet som jeg overleverte, og om utstyret som hver enkelt skulle få, men som ble overlevert til Mama Sarah. Det var en skrivebok, blyant og viskelær til hver elev. Det var blyantspissere, fargestifter, hoppetau og baller. Sistnevnte måtte vi demonstrere; noe slikt hadde aldri eksistert i denne masai-landsbyen. Barna visste rett og slett ikke hva en ball var. Plakaten med navnet Björnen ble vist frem, og et tilsvarende eksemplar ble overlevert til DC og til prosjektleder Kipojo.
Båndene ble klippet av DC og meg til jubel fra publikum. Mat ble delt ut, og vi var æresgjester. Guvernøren sendte sine hilsener til donorene og ønsket dem velkommen til distriktet sitt og til Kwamadule. Jeg ble berørt av alles glede. Denne dagen, da skolen kom til landsbyen, kommer jeg aldri til å glemme! Fra dypet av mitt hjerte ønsker jeg at dere som har gjort skolen mulig gjennom donasjonen deres, kan ane den gleden og det fremtidshåpet dere har skapt i Kwamadule.
Flere bilder fra åpningen finnes på Facebook.