Etter eksamen fra NPH giftet jeg meg og reiste på bryllupsreise til Maldivene. Under reisen, mens jeg kjente på stresset ved å finne min første jobb, skjedde det noe uventet. Den siste dagen, sittende på stranden, fikk jeg en telefon fra en tidligere lærer som tilbød meg en stilling. Vi møttes til lunsj, og jeg begynte å jobbe der kort tid etter hjemkomsten.

To lærerike år senere følte jeg meg klar for å gå videre, men også uinspirert, og bestemte meg for å følge en gammel drøm: å flytte til Middelhavet. Da muligheten til å kjøpe en restaurant i Bodrum i Tyrkia dukket opp, pakket jeg sakene mine og dro. Jeg trodde jeg hadde lagt naprapatien bak meg for å prøve noe nytt. Men livet hadde andre planer.

Oppstarten av restauranten var full av utfordringer. Ved hver frustrerende utfordring dukket det opp mennesker som led av smerter og skader, og jeg tilbød min hjelp som naprapat. En dag møtte jeg en kvinne hvis mor var sengeliggende. Jeg behandlet henne, og etter to sesjoner var hun på beina igjen. Gjennom denne familien fikk jeg uventede muligheter, som å behandle en russisk oligark. Noe jeg ikke kunne forestilt meg i min villeste fantasi. Den ene hendelsen førte til den andre, og snart hadde jeg en helt ny klientgruppe – fra fiskere til milliardærer.

Til tross for glamouren følte jeg av og til behov for å bytte spor, men livet førte meg stadig tilbake til naprapatien. Da jeg til slutt bestemte meg for å vende tilbake til Sverige etter flere år i utlandet, inntraff et forferdelig jordskjelv i hjembyen min sør i Tyrkia samme dag som jeg kom hjem.

I stedet for å bli i Sverige, dro jeg tilbake for å hjelpe til i katastrofeområdet. Der møtte jeg ufattelig lidelse – barn uten lemmer, familier som hadde mistet alt. Til tross for følelsen av utilstrekkelighet valgte jeg å bli. Jeg startet en innsamling der jeg besteg Tyrkias høyeste fjell for å kunne hjelpe pasienter jeg hadde møtt i løpet av tiden min der. Sammen med alle som donerte penger, kunne jeg bidra til å forandre liv. Jeg hjalp en gutt som hadde amputert to bein og en arm med å gå igjen, og en kvinne som hadde mistet fem familiemedlemmer og fått beinet knust, opp fra sykehussengen.

Hver gang jeg har forsøkt å forlate naprapatien, har livet minnet meg på hvorfor jeg må fortsette. Det handler ikke bare om å hjelpe andre – det er også en del av hvem jeg er.

Naprapatien har ikke bare formet yrkeslivet mitt, men også gitt meg muligheten til å være der jeg trengs mest.

Mennesker trenger oss – kanskje like mye som vi trenger dem.

‍

Deniz, autorisert naprapat